A Chore for Everyday

A Chore for Everyday

Wednesday, October 27, 2010

Week 23

Week 23: 27 Oct - 2 Nov

Rundt disse tider begynner fosteret å høre, så prat og syng for det! Studier synes å vise at barn kjenner igjen mors stemme etter fødselen, og vil også kunne kjenne igjen far og andre som har pratet eller sunget for det. Er det en spesiell sang eller en liten historie dere har fortalt fosteret flere ganger under svangerskapet, vil barnet sannsynligvis foretrekke og bli beroliget av denne etter fødselen.

Tuesday, October 26, 2010

Farmora mi

Bestemora mi døde da jeg var 10 år gammel. Minnene mine om henne er ikke så klare. Jeg husker henne som ei veldig sterk gammel dame. Da hun jobbet på kjøkkenet i det stille, luktet noe godt, og vi visste noe smakte godt snart kom ut. Vi ventet på for melketerten hennes bestandig. Det er faren min som har gode minner om bestemora mi, klart og kjærlig. Det er litt sjalusi blant søskene hans når han forteller om mora si. Jeg skal fortelle deg hvorfor litt senere.

Bestemora mi giftet seg ung, bare 19 år gammel, med en innvandrer fra landet i Kina. Farfaren min var en flink handelsmann. På den tida var det vanlig at det var mannen som var helt ansvarlig for familiens trivsel. Menn gikk på jobb og tjente penger. Kvinnene ble hjemme for å skape et godt hjem og ta seg av barna. De stolte på mannen sin fullt. Farfar var en ansvarlig mann, men som en typisk kinesisk mann også. Han behandlet kona og barna sine ganske kaldt. Faren min sa at farmor ga varme til hjemmet hennes. Hun oppgave alle ting å tjene mannen og barna sine med respekt og kjærlighet. Hun tenkte aldri på å få en skilsmisse. Jeg spurte faren min en gang, “Var farmor forelsket i farfar, pappa? Eller var det bare en plikt, bare noe som man er bundet til å gjøre?” Faren min svarte, “Hun elsket ham, kjære deg. Faktisk, er ektekjærlighet aldri uten forpliktelse.”

Hun ga farfar åtte barn. Farfar ble syk med diabetes, og døde; farmor ble alene å oppdra alle åtte barn på egen hånd. Hun dyrket og solgte mat hun laget (catering) for å leve. Den familien hadde ikke rad til å unne seg en luksus, men det ordnet seg og virket veldig bra, synes jeg. Å dele var noe nødvendig hjemme. Klær fra de eldre ble arvet av til de yngre. Mat ble kokt i store porsjoner for å spare tid og være effektiv. Ingen var bortskjemte; ingen sa, “Mamma, det er ikke så godt, jeg vil ha noe annet!” De ble lært tidlig å takke for det lille de hadde og å sette pris på det de fikk. De eldre ble instruert i å ta seg av de yngre, og alle fikk oppgaver med å hjelp til rundt hjemme.

I familieselskapet, når faren min snakket om farmor, ertet de eldre søskene hans ham alltid for at besteforeldrene mine kjørte til slutten, det var den tida faren min kom til i verden. Blant de åtte, var faren min den yngste, og den eneste gutten. Faren min lo ofte av hva sa de, resignert og litt trøtt, men han visste at han var si moras elskede. En sønn er så dyrebar i en tradisjonell kinesisk familie.

Faren min savner fremdeles farmor nå til dags. Av og til fortalte han meg at han fortsatt søkte for noen av farmora mi i mora mi. Jeg svarte, ikke enig, “Mamma er kanskje ikke så flink med det daglige hjemmearbeidet som farmor, men hun er en kvinne som ber for mannen og barna sine. Hun har aldri glemt en dag til å be.” Når jeg sa dette, skammet faren min seg, men han smilte stolt likevel.

Wednesday, October 20, 2010

Week 22

Week 22: 20 Oct - 26 Oct

Hjernen begynner en vekstperiode som vil vare til barnet er fem år gammelt!
Når jeg er bekymret, sier mannen min bestandig, Ikke bekymre deg, det ordner seg. Han har rett alltid. "Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn, og kall på ham med takk!" (Fil. 4:7)

Tuesday, October 19, 2010

Slik er det når vi åpner Bibelen og leser den som det den er: Guds ord til oss. Ta tid daglig til å lese den med familien vår og for barna våre. :)

Saturday, October 16, 2010

å like meg med autistiske barna

Jeg bodde i Singapore i 12 år før jeg flyttet til Norway. Singapore er et travelt land. Der er menneskene stresset og deprimert. En vanlig arbeidsdag er normalt 8 timer. Man begynner klokka 0830 om morgenen og de slutter klokka 1730 om ettermiddagen. Men det er typisk til å jobbe overtid lenge til cirka klokka 2030 eller 2130 på kvelden flere ganger i uka. Mange opplever tidsklemme. På den måten får alle dårlig tid til å være med familiene og vennene.

Det var heldigvis ikke det samme for meg. Jeg bestemte meg for å jobbe som lærer og trener for barna med autisme. Jeg hadde skiftarbeid. Noen ganger jobbet jeg om morgenen og om formiddagen, og noen ganger jobbet jeg om ettermiddagen. Jeg jobbet i aldri mer enn 5 timer hver dag - vi kunne ikke stresse barna så mye. Samfunnet håper ikke så mye for disse barna. De vet også at det er ikke mange som er interessert i å jobbe med autistiske barn siden det betaler mye mindre enn andre yrker. De kan ikke gjøre oss stresset heller.

Autistiske barna trenger veldig faste planer. Først kontrollerer de hvilken oppgave er ferdig med en sjekk. Etterpå går de til de neste oppgavene. De ordner og legger ting på en særlig måte, og de blir veldig irritert og sinte når tingene er forskjellige fra sin måte. Jeg lurer ofte på hvorfor jeg kan ikke være så ryddig som barna.

Hver lærer behandler bare en student på en tur. Denne en-til-en undervisningen lar læreren bli kjent med barnet på en veldig personlig måte. Jeg trivdes så godt selv om jeg tjente dårlig. Det var en glede og fryd å gjøre det gjorde jeg. Dette er viktig for meg.

Nå er jeg gift, og jeg venter på mitt eget barn, og jeg liker meg å være husmor og hjemmeværende. Jeg vil gjerne ha hjemmeskole for barna mine hvis Gud velsigner meg med mer enn et barn. Men jeg drømmer fortsatt om å bli lærer for autistiske barn igjen når mine egne sønner og døtre blir voksne. Da blir jeg gammel!

(349 ord)

Wednesday, October 13, 2010

Week 21

Week 21: 13 Oct - 19 Oct

Nå som fosteret kan sove, vil det sakte men sikkert få rutiner rundt dette. Men ikke forvent at de passer overens med dine egne. Både fostre og små barn har en tendens til å bestemme døgnrytmen selv. Du oppdager gjerne at fosteret er aktivt når du legger deg.

Ligger barnet en dag med ansiktet sitt vendt inn mot din ryggraden din, vil du ikke merke det korte, skarpe støtet som du kjenner når babyen sparker mot magen.

Husk at alle barn er forskjellige, også i måten de oppfører seg på i mors liv. Ikke sammenlign dette barnet med barnets søsken, eller med en annen gravid kvinne som er kommet like langt som deg.
Every new day needs more grace than I now possess, but not more than is found in Thee.
Hver ny dag trenger mer nåde enn det har jeg nå, men ikke mer enn det som er funnet i Deg.

Sunday, October 10, 2010

Nå er jeg alt i min femte måned. For ingen ting er umulig for Gud. Dette har Han gjørt for meg. :)

Wednesday, October 6, 2010

Week 20


Til Barn: 

Til nå har fosteret hatt perioder med mer og mindre aktivitet, men først nå får det søvnfaser. Det veksler mellom aktive perioder og perioder med søvn, men har ikke noe bestemt søvnmønster helt ennå. Det sover gjerne mest når du er i aktivitet og våkner når du skal legge deg. Noen fostre finner fort en favoritt-sovestilling.

Til Mor:

Den sansen som virkelig knytter barnet ditt til verden utenfor er hørselen. Nå er den ferdig utviklet. Når du snakker til barnet ditt setter du på en måte avtrykk av deg selv i barnets hjerne, og skaper med dette et bånd som vil vare livet ut. Ikke la denne gode sjansen gå fra deg til å fortelle babyen om livet som hun eller han skal få møte.

Har du ikke kommet ordentlig i gang med å synge, er det fint å begynne nå. Ditt barn vil elske lyden av stemmen din, uansett hvordan sangen din høres ut. Klarer du å se for deg hvordan din stemme kan trøste barnet ditt? Tenk hvilket mylder av forvirrende lyder som livet utenfor livmoren representerer, og hvilken trygghet din sang kan gi.
[Sønnen min!] Over alle ting ønsker jeg at du i alle deler må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt (3 Joh 2).

Tuesday, October 5, 2010

Det er aldri for tidlig å lese bibelen til bittelille gutten min. Han sier, les for meg, mamma!. For tenk, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, hoppet fosteret i mitt liv av fryd (Lukas. 1:44).