Bestemora mi døde da jeg var 10 år gammel. Minnene mine om henne er ikke så klare. Jeg husker henne som ei veldig sterk gammel dame. Da hun jobbet på kjøkkenet i det stille, luktet noe godt, og vi visste noe smakte godt snart kom ut. Vi ventet på for melketerten hennes bestandig. Det er faren min som har gode minner om bestemora mi, klart og kjærlig. Det er litt sjalusi blant søskene hans når han forteller om mora si. Jeg skal fortelle deg hvorfor litt senere.
Bestemora mi giftet seg ung, bare 19 år gammel, med en innvandrer fra landet i Kina. Farfaren min var en flink handelsmann. På den tida var det vanlig at det var mannen som var helt ansvarlig for familiens trivsel. Menn gikk på jobb og tjente penger. Kvinnene ble hjemme for å skape et godt hjem og ta seg av barna. De stolte på mannen sin fullt. Farfar var en ansvarlig mann, men som en typisk kinesisk mann også. Han behandlet kona og barna sine ganske kaldt. Faren min sa at farmor ga varme til hjemmet hennes. Hun oppgave alle ting å tjene mannen og barna sine med respekt og kjærlighet. Hun tenkte aldri på å få en skilsmisse. Jeg spurte faren min en gang, “Var farmor forelsket i farfar, pappa? Eller var det bare en plikt, bare noe som man er bundet til å gjøre?” Faren min svarte, “Hun elsket ham, kjære deg. Faktisk, er ektekjærlighet aldri uten forpliktelse.”
Hun ga farfar åtte barn. Farfar ble syk med diabetes, og døde; farmor ble alene å oppdra alle åtte barn på egen hånd. Hun dyrket og solgte mat hun laget (catering) for å leve. Den familien hadde ikke rad til å unne seg en luksus, men det ordnet seg og virket veldig bra, synes jeg. Å dele var noe nødvendig hjemme. Klær fra de eldre ble arvet av til de yngre. Mat ble kokt i store porsjoner for å spare tid og være effektiv. Ingen var bortskjemte; ingen sa, “Mamma, det er ikke så godt, jeg vil ha noe annet!” De ble lært tidlig å takke for det lille de hadde og å sette pris på det de fikk. De eldre ble instruert i å ta seg av de yngre, og alle fikk oppgaver med å hjelp til rundt hjemme.
I familieselskapet, når faren min snakket om farmor, ertet de eldre søskene hans ham alltid for at besteforeldrene mine kjørte til slutten, det var den tida faren min kom til i verden. Blant de åtte, var faren min den yngste, og den eneste gutten. Faren min lo ofte av hva sa de, resignert og litt trøtt, men han visste at han var si moras elskede. En sønn er så dyrebar i en tradisjonell kinesisk familie.
Faren min savner fremdeles farmor nå til dags. Av og til fortalte han meg at han fortsatt søkte for noen av farmora mi i mora mi. Jeg svarte, ikke enig, “Mamma er kanskje ikke så flink med det daglige hjemmearbeidet som farmor, men hun er en kvinne som ber for mannen og barna sine. Hun har aldri glemt en dag til å be.” Når jeg sa dette, skammet faren min seg, men han smilte stolt likevel.
