Jeg bodde i Singapore i 12 år før jeg flyttet til Norway. Singapore er et travelt land. Der er menneskene stresset og deprimert. En vanlig arbeidsdag er normalt 8 timer. Man begynner klokka 0830 om morgenen og de slutter klokka 1730 om ettermiddagen. Men det er typisk til å jobbe overtid lenge til cirka klokka 2030 eller 2130 på kvelden flere ganger i uka. Mange opplever tidsklemme. På den måten får alle dårlig tid til å være med familiene og vennene.
Det var heldigvis ikke det samme for meg. Jeg bestemte meg for å jobbe som lærer og trener for barna med autisme. Jeg hadde skiftarbeid. Noen ganger jobbet jeg om morgenen og om formiddagen, og noen ganger jobbet jeg om ettermiddagen. Jeg jobbet i aldri mer enn 5 timer hver dag - vi kunne ikke stresse barna så mye. Samfunnet håper ikke så mye for disse barna. De vet også at det er ikke mange som er interessert i å jobbe med autistiske barn siden det betaler mye mindre enn andre yrker. De kan ikke gjøre oss stresset heller.
Autistiske barna trenger veldig faste planer. Først kontrollerer de hvilken oppgave er ferdig med en sjekk. Etterpå går de til de neste oppgavene. De ordner og legger ting på en særlig måte, og de blir veldig irritert og sinte når tingene er forskjellige fra sin måte. Jeg lurer ofte på hvorfor jeg kan ikke være så ryddig som barna.
Hver lærer behandler bare en student på en tur. Denne en-til-en undervisningen lar læreren bli kjent med barnet på en veldig personlig måte. Jeg trivdes så godt selv om jeg tjente dårlig. Det var en glede og fryd å gjøre det gjorde jeg. Dette er viktig for meg.
Nå er jeg gift, og jeg venter på mitt eget barn, og jeg liker meg å være husmor og hjemmeværende. Jeg vil gjerne ha hjemmeskole for barna mine hvis Gud velsigner meg med mer enn et barn. Men jeg drømmer fortsatt om å bli lærer for autistiske barn igjen når mine egne sønner og døtre blir voksne. Da blir jeg gammel!
(349 ord)
No comments:
Post a Comment